Santo Domingo National High School – et lite reisebrev fra Sørkinahavet

For Filippinene er ikke bare virkelig langt borte, det er også så veldig forskjellig fra våre hjemlige trakter. Hør bare. Først med fly fra Gardermoen til London, så til Hong Kong i Kina og derfra til Manila, en samlet flytid på 20 timer. Aldri har jeg vært så langt hjemmefra, det var som en drøm. Tenk å befinne seg langt ute i Sørkinahavet, på Filippinene, et land av små og store øyer med et samlet flateareal på størrelse med Norge, men med en befolkning på 90 millioner mennesker.

Som å bo i en maurtue

Bare å komme seg ut fra terminalbygget på flyplassen er en utfordring, for ikke å snakke om å komme seg derfra inn til Manila sentrum. Det sørger folketettheten for. Bokstavelig talt. For oss som oppfatter mer enn 15 biler foran Sødorptunet som rushtrafikk, blir trafikken, støyen, eksosen og trengselen i Manila så å si ubegripelig. Hvis du har stått og beundret livet i og rundt en maurtue ved en furulegg en varm sommerdag, så aner du kanskje litt om trengselen i Manila. Vår lille norske hovedstad blir som en landsby i forhold til Manila og dens 16 millioner innbyggere!

Naken nød

På baksiden av kvartalet der jeg bodde i mitt luftkondisjonerte hotellrom, lå kontrastene i det Filippinske samfunnet bokstavelig talt for enhver å skue. På en gangbru over en vanvittig trafikkert veg lå to mer eller mindre nakne og skitne gutter med tiggerkoppene sine. De var ikke stort eldre enn 8-9 år og var tydeligvis slått ut av varme, tørst og sult. På gangbroen tråkket velfødde landsmenn forbi dem uten å ense de stakkarslige guttene, og på vegen under dem passerte det ene «dollargliset» etter det andre. Her er intet barnevern eller NAV å støtte seg på. I tillegg til det guttene måtte klare å tigge til seg, er de avhengige av milde gaver og omsorg fra frivillige organisasjoner.

Spare til skolepenger?

Langs hovedvegen sør for Manila passerte jeg tilfeldigvis inngangsportalen til Santo Domingo National High School. Hadde det ikke vært juleferie der som her, hadde jeg kunnet spasere inn og hilst på filippinsk ungdom på samme alder som elevene mine på Vinstra. Hva hadde vært forskjellig og hva hadde vært likt for de to ungdomsgruppene mon tro? Dessverre får jeg nok aldri hilst på de filippinske ungdommene ved denne skolen. Men det aner meg at det sosiale nettverket som sikrer vår hjemlige ungdom er hundre ganger sikrere og bedre enn tilsvarende for elevene på Santo Domingo National High School.

Rett bortenfor inngangsportalen satt en ung gutt og sov over bordet i sin lille salgsbod på fortauet. Der tilbød han drikke for en billig penge og skaffet seg til livsopphold. Sikkert også penger til skolegang.

Det kan man jo reflektere over i strevet med vår daglige skolehverdag.