Teknikken min er sprutskriving, forklarer Fredrik. Jeg skriver ned alle ordene som bare faller ut. Oftest er det en følelse eller en stemning jeg beskriver.
Novellen Bedrag er inspirert av TV-serien KyleXY, fortsetter Fredrik. Den har et åpent innhold og gir leseren mulighet til å tolke innholdet selv.
Fredrik liker å skrive dikt og noveller. Den som skriver har kontroll over ordene, sier han. Trangen til å skrive har vært der lenge, men det er først nå at jeg har begynt å skrive det ned. Kanskje blir det forfatterskap etter hvert. Foreløpig har jeg ikke boken i meg.
Teater
Jeg kommer til å satse på en framtid ved teateret, forteller Fredrik. Ved Lillehammer videregående skole har han teaterproduksjon som ett av sine programfag. På fritiden spiller han teater ved Lillehammer kulturskole.
Nærmeste framtid er ti måneder i Gardemusikken. Fredrik spiller også klarinett. Deretter følger ett år på Romerike folkehøgskole. Målet er Statens teaterhøgskole ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Novellen
Med tillatelse fra forfatteren presenterer vi her vinnerteksten.
Bedrag
Et høyt smell. Skår som flyr gjennom rommet. Blodet som renner ut idet jeg synker sammen på gulvet. Et stort, altoppslukende hull.
”Nei!”
Vi pleide å møtes. Kevin ventet vanligvis på meg ved den røde lyktestolpen. Så gikk vi til skolen. Sammen. Smilende. Etter skolen møttes vi alltid på det samme stedet. Sykkelskuret. Så gikk vi hjem igjen. Smilte.
”Vi sees i morgen!”
Svart. Stemmer. Latter. Jeg ser rundt meg. Medfølende blikk. Hånende blikk. Nysgjerrige blikk. Blikk. Jeg skjelver. Reiser meg. Sakte. Hva skulle jeg gjøre? Jeg snur meg mot Markus:
”Det var dette du ville si?”
Etter en stund kom han også hjem til meg. Eller jeg til ham. Jeg husker ennå vårt første kyss. Hvordan han hvisket at han elsket meg. Men det ble aldri noe mer. Jeg hadde en grense. Han ventet. Tålmodig.
Jeg snudde meg og løp. Føttene gikk av seg selv. Jeg bare løp mens tårene rant nedover kinnene mine. Et stort, altoppslukende hull. Jeg stoppet ikke før jeg var langt borte. Det stod en benk under et tre. Jeg satte meg. Jeg skalv.
Etter hvert begynte også Markus å følge meg til skolen. Sammen med Kevin. De var gode venner. Han var hyggelig. Smart. Omtenksom. Det var bare én ting: han så hele tiden ut som om han led. Som om han ville fortelle meg noe. Han turte aldri.
Skritt i grusen. Stanser. Går sakte. Han setter seg. Legger armen sin på skulderen min. Akkurat nå er det alt jeg trenger.