Lillehammer ungdomsskole er bygget i Ribbi, et område som ligger sør for hovedstaden Freetown. Barna i Ribbi takker alle som bidrar, og håper at vi i fremtiden også vil bidra for å gjenoppbygge dette krigsherjede landet.
Freetown
Reiseleder og initiativtaker var Umu Pyne. Turen fra Norge til Sierra Leone og Freetown er ikke spesielt lang, men når man lander på Lungi Int. Airport, føler man på mange måter at man er kommet til en helt annen verden. Sierra Leone er fortsatt preget av borgerkrigen og de elendighetene folket ble utsatt for fra 1991 til 2001. For oss som kommer fra Norge, ble de ekstreme inntrykkene vanskelige å bearbeide.
Freetown ser fortsatt ut som et krigsområde, og få ting fungerer optimalt. Infrastruktur, sanitære forhold og grunnleggende behov så ut til å være like fraværende, som forskjellene var store. I det ene øyeblikket kunne vi kjøre forbi store villahus, med høye murer og piggtrådgjerder, før vi kom inn i det som må være noen av de mest ekstreme slumområdene i verden. Inntrykkene fra slummen var så sterke at det er vanskelig å uttrykke seg med ord, ingen bilder kan fortelle omverden hvordan livet er der, det må oppleves.
Vi ble fortalt at forholdene i Ribbi ville være enda verre enn de vi opplevde i Freetown, og for å gjøre overgangen litt lettere ble vi i Freetown noen dager for å omstille oss. For hver dag som gikk ble vi mer og mer klar hvor elendig folket i Sierra Leone egentlig har det. Den ekstreme arbeidsledigheten var spesielt godt synlig i bybildet. Hvor enn vi dro så vi unge menn drive dank i gatene, de fleste bare sto der hele dagen, så ut i lufta og venta på at livet skulle gå sin gang.
Uten inntekt er det vanskelig å overleve i et land som Sierra Leone. Landet har som Norge store naturressurser, men i motsetning til her hjemme, får ikke befolkningen i Sierra Leone nyte godt av disse godene. Disse godene er forbeholdt et mindretall av de rike og mektige, samt vestlige multinasjonale selskaper, som utnytter Sierra Leones store gjeld til å suge ressurser ut av landet for en billig penge. Ressurser som egentlig tilhører folket. Når vi kjører gjennom byen og er vitne til folkets tragedier, gjør det meg kvalm å tenke på hva som preger mediebildet hjemme i Norge, gjeldskrise og arbeidsledighet i Europa er ikke engang en bagatell sammenlignet med problemene i Sierra Leone.
Ribbi
Etter noen dager i Freetown startet vi endelig turen inn til Ribbi, en lang kjøretur som egentlig varer i flere timer, men som takket være de noe spesielle forholdene er over på et blunk. Når vi kjører ut av Freetown og kommer ut på landsbygda, forstår vi raskt at dette må være noen av de vakreste landskapene i verden. Vegen, som for øvrig knapt kan kalles en veg etter europeisk standard, strekker seg gjennom et fantastisk fjellandskap, med dype daler og elver.
Hver gang vi stopper for å møte lokalbefolkningen på stedene vi kjører gjennom, blir vi møtt av det mest fantastiske og gjestfrie folket jeg noen gang har møtt. Uansett hvor vi var og hvor forferdelige levevilkårene er, er det ingen som klage. De gleder seg over det lille de har og takker oss for at vi besøker landet deres. Umu er stor kjendis i Sierra Leone, og hennes innsats for hjemlandet er godt kjent. Alle vi møter forstår at vi er nordmennene som hjelper Umu, og de bruker hver minste anledning til å takke alle som bidrar med penger på aksjonsdagen. Innsatsen vår får også stor mediedekning i Sierra Leone. På flyplassen ble vi møtt av den nasjonale radiokanalen, og noen av oss var med på en direktesending som ble kringkastet over hele Vest-Afrika.
Når vi nærmet oss skolen, ble veiene dårligere, landsbyene flere og inntrykkene sterkere. Vi var nå kommet til et område hvor skolens elever bodde. I landsbyene her ble vi tatt imot som kongelige. Vi forsto nå at det lille arbeidet vi gjør en dag i året, kan bety liv og død for en liten jente i Ribbi. Takknemligheten ble uttrykt gjennom glede for å se oss, de vinket og hoiet etter oss, og myten om at alle afrikanske barn løper etter biler ble bekreftet.
Møtet med skolen ble sterkere enn jeg tror noen av oss hadde forventet på forhånd. Lokalbefolkningen og skolens elever og ansatte hadde stelt i stand en helt fantastisk velkomstseremoni for oss. Elevene sang og danset, og det var rørende å se det virkelige resultatet av prosjektet, nemlig elevene. De snakket og sang godt engelsk, og var velreflekterte i måten de uttrykte seg på.
Det var tydelig for oss at pengene fra prosjektet er kommet godt med for barna på skolen. På velkomstseremonien var det også mange viktige personer tilstede, alt fra lokale høvdinger, til religiøse ledere og politikere. De holdt takketaler og ba bønner for arbeidet vi gjør hjemme i Norge. De ba oss også om å hilse alle dere elever her hjemme, og be dere fortsette det enestående arbeidet dere gjør for befolkningen i Ribbi. Det ble også spesielt sterkt for oss, når en av de lokale lederne tok initiativ til en bønn for ofrene etter tragedien 22. juli.
Dagene i Ribbi var på mange måter de beste, og de vondeste, på hele turen. Det var helt fantastisk å se hvordan den ene aksjonsdagen kan bety så mye for lokalbefolkningen, men jeg fikk også en følelse av at vi kunne gjøre enda mer. Leveforholdene er fortsatt uholdbare, det er fortsatt mange barn som ikke får gå på skole, og det er fortsatt alt for mange som faller ut av skolesystemet etter endt ungdomsskole. Derfor håper jeg alle som er med å støtte Lillehammer Secondary School forstår hvor viktig prosjektet er, og jobber, om mulig, enda mer for å gi disse barna en bedre fremtid.
Tekst: Sturla Dimmen Sæle
Foto: Rønnaug Hovhaugholen