Sammen med elever fra Arendal videregående skole skulle vi bidra til en avsluttende konferanse for et kulturutvekslingsprosjekt mellom skolen i Svit, Arendal vgs og Lillehammer vgs. Samarbeidet er i EØS-regi og dekker temaer som kunst, kultur, nasjonsbygging og samfunn. Elevene har samarbeidet gjennom hele skoleåret, og de har sendt presentasjoner fram og tilbake til hverandre. Skolen ligger under de høye Tatrafjellene nordøst i landet.
Programmet for de åtte dagene vi skulle være der var innholdsrikt, vi skulle møte igjen de slovakiske elevene og lærerne som besøkte oss i juni og Slovakia var ”nytt land” for oss alle sammen. Det var en forventningsfull gjeng som fløy til Wien og ble møtt der av Miriam, prosjektlederen for utvekslingen. I buss reiste vi over grensa til Bratislava og videre derfra med tog i 5 timer til Poprad.
De slovakiske elevene som besøkte oss, ventet på perrongen med norske og slovakiske flagg. Så var det over i ny buss og veien gikk videre til Nova Lesna, en liten ”alpeby” under fjellene. Villa Capri, hvor vi bodde under oppholdet, viste seg å være en ganske så luksuriøs villa med badebasseng, som noen hoppet i med en gang, tennis, biljard og andre fasiliteter. Guttene fikk èn leilighet, jentene èn og lærerne èn. Bendikfamilien, eierne, hadde laget god mat, og slitne gikk vi til sengs første natta.
Vi våknet opp neste dag med et fantastisk høstvær. Over oss kneiste de kjempehøye Tatrafjellene hvor vi i dag skulle ut på vandring. Turen gikk oppover og oppover i nasjonalparken. Første stopp var en symbolsk kirkegård med minnekors og plaketter over klatrere og andre som har omkommet i fjellene. Øverst var et lite kapell.
Det var tydelig at mange besøkte stedet, for her hang blomster og lykter stod rundt omkring. Ganske gripende var stedet, for mange av de som hadde omkommet var helt unge mennesker. Vi gikk videre forbi innsjøer, over bekker og på steinlagte stier. Vi møtte til og med et norsk ektepar. Området er et kjent vintersportssted og hadde på 90-tallet VM på ski. Her var mange hoteller allerede, og tydeligvis et sted for mer satsing på turisme. Samme kveld var det bading i Aqua City, et spennende sted med mange ulike basseng, ute og inne, med alle slags temperaturer og vannmassasje for trøtte muskler etter en lang dag ute i fjellene. Like før stengetid ble det kjørt et forrykende lasershow.
I sporene etter Bjørnstjerne Bjørnson stod på programmet onsdag. Bjørnson kjempet for slavernes rettigheter da de var undertrykket av ungarerne på begynnelsen av 1900-tallet. Bjørnsons navn var kjent ute i Europa etter at han hadde fått Nobelprisen i litteratur, og dette gjorde at han ble lyttet til da han gjorde slavernes sak kjent.
Vi fikk til gagns oppleve at Bjørnson er stor i Slovakia også i dag. I byen Ruzomberok er et eget Bjørnsonhus, som er et kulturelt møtested for studenter, unge mødre, lag og foreninger. Her møtte vi representanter for studenter i byen, ledelsen for huset, fjernsyn og presse.
Dessverre så vi ingen spor fra Gausdal og Lillehammer der, bare gaver fra Molde. Det må vi gjøre noe med, tenkte vi da vi takket for oss, la ned blomst på minnetavla over Bjørnson og sang nasjonalsangen. Vi besøkte også byen Cernova hvor flere slavere ble massakrert. Neste besøk var et friluftsmuseum, en liten bye høyt oppe i fjellene som heter Vlkoninec og som står på Unescos verdensarvliste. 18 innbyggere bor fortsatt i byen.
Meget idyllisk var det med en vannkilde som rant midt i byen, katter som slikket sol, vindruer som vokste oppover gamle trevegger og meterhøye stabler av ved som var hentet inn for en streng vinter. Her var også menneskehøye treskulpturer i en skulpturpark, og en av skulpturene viste Slovakias Robin Hood som en gang bodde her.
Tilbake i Villa Capri skulle vi nå forberede neste dags konferanse. Ganske slitne etter dagens opplevelser jobbet vi til langt på natt for å sette sammen forestillingen vi skulle ha neste dag. En skikkelig nedtur føltes det som, for det var mye som manglet av teknisk utstyr, utstilling og muligheter for øving. Men – DET GIKK SÅ BRA!
Torsdag var vi tidlig av gårde, Ida og Are i bunader, Daniel med kornetten, Sigurd og Stian med gitarene, Nikolas med lysbildene, Ingrid med stemmeøving, Margot med trommestikker og Signe med notene.
Et kjempeshow på 45 minutter om norsk kultur og natur, i fortid og nåtid, musikk, sang og dans brukt i nasjonsbygging og identitetsbygging var de røde trådene i forestillingen.
Arendal viste hvordan nordmenn lever i dag, og slovakerne viste historiske filmer, hva de har arbeidet med i forhold til å bli kjent med egen historie, viste dans, leste tekster og fortalte hva prosjektet har betydd for dem. Publikum var skoleledelsen i regionen, elever og lærere fra skolen i Svit. Etter konferansen fikk vi omvisning på skolen i Svit, som er en yrkesskole med mange ulike linjer, blant annet innen tekstil og kjemi, og som rekrutterte til industrien i området.
Etter nok en flott middag, for tre retters middager på hotell fikk vi hver dag, avreagerte vi med paintball og go-cart. Om kvelden var det pizza for de unge mens lærerne hadde offisiell middag med gaveoverrekkelse og taler.
Fredag feiret vi Daniels 18-årsdag, vel, feiringen startet nok litt før! Alle var tidlig oppe, for i dag skulle vi på reise videre sørøstover. Vi besøkte Kezamberok, som betyr ostemarked på tysk og med etterkommere av tysk bosetning. Her var det tett med kirker og vi fikk omvisning i to av dem, den ene med orgel hvor selveste Tsjaikovski hadde bidratt.
Vi besøkte også en gammel skole fra 1500-tallet. Her hadde de en fantastisk boksamling med originale Gutenbergtrykk, Mûnsters atlas fra da man trodde jorda var flat, handskrevne avskrifter gjort av munker og katekismus på fire språk fra Luthers tid, i det hele tatt et meget interessant besøk med en usedvanlig flink omviser som glødet for det hun jobbet med, gamle manuskripter og bøker. Skolen hadde til og med et eget skolefengsel, en liten celle hvor man måtte stå oppreist på 50X75 cm i timevis hvis forseelsen var stor, som glemming, ikke gjort lekser og lignende!!
Vi besøkte Spis-borgen hvor tartarene ble stoppet en gang på 1200-tallet. Det var en enorm ruin! Øverst på borgen ljomet bursdagssangen for Daniel, og før ferden gikk videre måtte noen innom torturkammeret for fotografering i lås og lenker.
Etter hvert kom vi til byen Kosice, europeisk kulturhovedstad i 2013. Byen ligger 10 mil fra grensa til Ukraina, og heller ikke langt fra grensa til Ungarn, så det var klart for oss at vi var langt øst i Europa. Kosice er en nydelig by hvor mye av den gamle barokke bebyggelsen er bevart. Øst-Europas største gotiske katedral ligger her, og en gammel, flott teaterbygning hvor vi så ballettstykker, kjente og ukjente, koreografert av koreografer fra mange land. Vi spiste bursdagmiddag på restaurant, og Daniel ble overrasket med egen busrdagskake og slovakisk bursdagssang fra de slovakiske lærerne. Før vi forlot Kosice neste dag, ble vi guidet rundt i sentrum.
Lørdag var siste kveld sammen med de slovakiske elevene. Dessverre fikk ikke de delta så mye i det innholdsrike programmet som var satt sammen for oss. Men de dukket opp nå og da, og de var sammen med oss og grillet siste kvelden. Bendikfamilien var på plass i grillhytta, og far Bendik grillet mange kilo kjøtt som gikk med.
Vi laget fat med lefse, laks og spekemat dandert med norske flagg og feiret oppholdet med god mat og dans, for slovakerne hadde ordnet med en live disc jockey som tåkela hele huset. Søndag formiddag ryddet vi, spiste nok en tre retters middag på Hotell Amalie, og ble kjørt tilbake til togstasjonen i Poprad. Og så var toget så innmari forsinket! Litt nervepirrende var det å stå på stasjonen uten å kunne språket og vente på et tog vi ikke visste ville komme. Men det kom til slutt, og mens vi stod der, fikk vi melding om at Bendikfamilien var svært fornøyd med gjestene de hadde hatt, og vi vinket farvel til våre slovakiske venner.
Tekst: Christel Rønning
Foto: Dagne Lund